Sommertur med bobilen Ottmari-del 7

Veldig sånn som tiden flyr for en bobil og dens mannskap da. Har selvfølgelig kommet hjem og ligger langt etter på skrivinga. Men får rote i hukommelsen og få med siste delen av turen også. I kveld setter bobilen Ottmari igjen  kursen for Danmark, så det er vel kanskje på tide å få avsluttet den siste turen før vi ruller avgårde igjen.

I forrige artikkel endte vi jo opp langt nord på Sjelland med bensintank det støvet av. Og den tanken støvet det fra de neste to dagene, mens vi koste oss med sommervarme, solskinn og late dager.

Tredje dagen der i mot, slo reisefeberen ned oss igjen. Kom oss med nød og neppe ned til en bensinpumpe, reddet en gammel bobil fra full dehydrering, og satte kursen i retning København om Roskilde. Deilig vær, bare noen få feilkjøringer, og veldig fine veier, gjorde at vi plutselig sto på brua over til Malmø. Siden vi først sto der fortsatte vi like gjerne over, og dermed var vi plutselig i landet med blått og gult flagg.

Som stor tilhenger av Henning Mankell og tv-serien Wallander, passet det veldig bra å ta til høyre i Malmø og kjøre mot Ystad. Vet jo at Wallander rusler mye tur med hunden sin der. Og det stemmer nok det,  for det har jeg sett på tv. Kanskje vi møter han og kan stille han noen krimtekniske spørsmål, var en unnskyldning som holdt denne dagen.

Ingen politiførstebetjent dukket opp, men du og du så flott det er på de traktene, helt syd i Sverige.

Pent i Skåne (Foto Per Sibe)

Fant oss en campingplass helt nede ved sjøen. Så ikke helt ut som den hyggeligste plassen i verden, men så feil kan man ta. Fantastisk hyggelig plass med utrolig hyggelig vertskap. Kvelden ble brukt til å rusle på de Skånske strender med fotoapparatet. Nydelige strender, flott solnedgang og en jente som badet hesten sin, ga mange fine fotomuligheter. Noe som ble utnyttet til det fulle.

Jenta badet hesten sin (Foto Per Sibe)

Pent i solnedgang (Foto Per Sibe)

Neste morgen hadde vi bestemt oss for å stå tidlig opp, beundre Ales Stenor,  og så sette kursen mot High Chapperal for å være litt cowboys.

Startet bra. Ottmari og hele besetningen kom seg tidlig opp på henholdsvis hjul og ben. Tok farvel med det hyggelige vertskapet som ønsket oss veldig velkommen tilbake. Så reiste vi mot Ales Stenor . Denne utrolige 1400 år gamle stensettingen formet som et skip.

En ting lærte jeg meg denne dagen. Og det var at kart er fint å lese. Hadde jeg gjort det hadde jeg sluppet å bli fortalt av Mikkel at dette begynte å bli mistenkelig langt. Sjekket kartet på hans oppfordring, før jeg forklarte han at fjorten mil ekstra tross alt ikke var så langt da. Og pent var det også . Mikkel syntes nok at jeg var litt dum.

Fikk snudd og  litt utpå ettermiddagen så vi skiltet som viste veien til stenarna.  Flott tenkte vi svingte babord og ble stoppet av en ung dame som forklarte oss at bobiler ikke kunne kjøre inn til byen. Så skulle vi se stenarna måtte vi parkere der vi var, på anvist plass, og spasere resten av vegen.

Ikke spesielt gode nyheter det i varmen. Hvor langt snakker vi om spurte jeg damen. 500 meter slo hun fast. Det kan vi leve med slo vi like fast. Fikk parkert Ottmari, funnet frem fotoutstyr og gåsko, og startet spaseringen.

Damen hadde løyet. 500 meter var nok til der spaseringen begynte og klatringen startet. Det slo vi fort fast. Oppover og oppover, stadig mere plaget av varmen bar det, men til slutt sto vi da på toppen og hadde en fantastisk utsikt.

Men var den verd slitet?

Verd slitet – Ales stenar (Foto Per Sibe)

Ja den var verd slitet. Med tørre munner og tilløp til fremtreden svettelukt beundret vi det 1400 år gamle byggverket. Skal skrive en egen artikkel her på Bobilliv under Verd å stoppe for, så derfor skriver jeg ikke mer om Ales stenor her og nå.

Fin dag for hanggliding (Foto Per Sibe)

Dog må jeg nevne alle  hanggliderentusiastene som svevde over oss og utover havet. Begynte å ta litt bilder av dem og når de oppdaget dette fløy de stadig nærmere for at jeg skulle få gode bilder. Veldig morro

Fløy stadig nærmere (Foto Per Sibe)

Mikkel gjorde meg etter hvert oppmerksom på at det fikk være grenser for hvor lenge man kunne beundre gamle steiner og mennesker uten bakkekontakt. Mulig han har rett (har ofte det) og sammen trillet vi ned bakken til havna hvor vi inntok betydelige mengder avkjølende veske før vi tuslet bort til en varm og utålmodig  bobil.

Neste stopp på planen denne dagen var Småland og High Chapperal .

Det ble ikke noe av da det var blitt langt på ettermiddagen og Småland lå minst like langt borte. Men vi reiste nå i den retning.

Noen få kilometer reiste vi f ør den skarpe annenpiloten gjorde meg oppmerksom på at vi kjørte forbi porten på campingplassen fra forrige natt. Og siden vi var ønsket velkommen tilbake dit, så tok vi gjerne en natt til der.

Men neste historie bør ende ferien, for nå må jeg og Ottmari reise til Danmark igjen, og har ikke tid til mer skriving i dag.